Tanker om livet

Jeg tenker, -ergo er jeg.

Jeg tenker.

Jeg elsker å skrive. Jeg elsker å få tankene ned på papir, -eller på pc-skjermen som så blir mer korrekt. Jeg tenker. Men jeg synes det er vanskelig å uttrykke det jeg tenker, annet enn med bokstaver.

Jeg har persiennene nede og trukket for. Det må være et nydelig vårvær ute, for solen skinner gjennom sprekkene og lyser opp hele rommet likevel. Jeg hører naboen som kjører med sin gravemaskin eller traktor eller en annen type stor, bråkete bil, opp og ned innkjørselen sin og vår. Jeg tror han rydder opp på veien vår, etter all småstein og grus som ligger utover etter vinterens glatte dager.

Det er mandags morgen. En nydelig mandags morgen, etter lyset bak persiennene å dømme. Jeg sitter her igjen med pc'n på fanget, alene i et tomt hus. Barna er borte, mannen er på jobb. Slik som mesteparten av den resterende voksne befolkningen. På jobb. Og jeg sitter her.

Kroppen min kjennes tung og slapp. Hodet mitt føles som om det er fylt til randen av vatt og bomull. Jeg kjenner det verker og smerter nedover nakken, utover i skuldrene og nedover ryggraden. Til tider er denne smerten så vemmelig at den presser fram kvalmefølelse og brekninger.
Jeg burde vært på jobb jeg også. Jeg savner å gå på jobb. Det er ingen glede av å gå hjemme uten arbeid. Dagene blir uten mening, energien tappes på grunn av følelsen av udugelighet, og kroppen smerter og gir tegn på mistrivsel i situasjonen. Vi mennesker trenger å prestere, vi trenger en mestringsfølelse, vi trenger utfordringer, vi trenger å føle at vi gjør en nytte.

Jeg trenger i alle fall det.

Jeg forstår ikke denne følelsen av konstant utmattelse, spesielt når jeg er alene. Kroppen føles som en potetsekk, tung og vanskelig, og faller til grunnen og blir liggende uten krefter til å flytte på seg. Mine tanker sliter med å motivere meg til å ta tak i dagens gjøremål. Tankene rett og slett uteblir, de endrer kurs så snart de merker at jeg er på vei inn i noe krevende men givende, og de graver seg ned i noe unyttig og totalt meningsløst som ikke gir meg noen gevinst eller glede. Langt bak i hodet ligger ønsket og drømmene om å komme i gang, gjøre noe jeg har glede av og som gir meg en følelse av å prestere.

Jeg trenger noen å prestere for. Å gjøre noe for meg selv som bare jeg selv får gevinst av, det virker for meg som totalt unyttig. Hvis jeg skal gjøre noe for meg selv for å glede meg selv, så kan jeg like gjerne bare la det gå. Jeg ser ikke meg selv som et "jeg". Heller som et "det". En ting. En ting som kan brukes for å hjelpe og være til nytte for andre.
Men ting har ingen verdi i seg selv. De er bare ting, gjenstander, materielle goder, skapt for å hjelpe oss mennesker i de ønsker og gjøremål eller hva det nå måtte være vi skulle trenge hjelp til. Ting alene og i seg selv, har ingen nytte. Ting står bare og venter på at de eventuelt skal bli brukt, eller at de blir kastet, ødelagt, forsømt eller glemt. Ting har verdi etter hva de er skapt for og hvilken nytte de har for mennesker.



Mennesker har i årtusener grublet over meningen med livet.
Jeg er ikke noe nærmere en løsning på den gåten. Jeg kan ikke se noen løsning på gåten, -hva skulle meningen være? Vi fødes, vi lærer, vi lever og vi dør.
Vi kommer til verden uten noen minner om hva som har vært. Så vi kommer fra intet.
Vi forlater verden og tankene og minnene i den. Det blir borte. Så vi forsvinner i intet.

Hele vårt liv foregår i vårt eget hode. Det er tankene, tolkningen av våre opplevelser og møter, hvordan vi i kobler sammen de elektriske impulsene som sendes fra våre sanser, som forteller hvordan livet er. Alt foregår inne i vårt hode.
To identiske liv kan foregå på to vidt forskjellige måter. De samme omgivelsene og de samme impulsene i en identisk kropp og psyke, kan gi forskjellige tolkninger av livet. 

Så hvordan løse gåten om meningen med livet, når livet er så vidt forskjellig for hver og en av oss?

Jeg tror ikke det er noen mening med livet. Vi skal bare "være". 



Fra bunnen av en tett skog kan du se hvor hvert tre kommer fra. Du kan se hvor god og solid trestammen på et tre er, eller hvor tynt og vinglete stammen på et annet tre er. Du kan se hvordan noen trær vokser perfekt og synkronisert med omgivelsene, hvordan de snor seg elegant oppover mot himmelen med grasiøse bevegelser.
Men du ser også disse mindre vakre trærne, med knekte grener og viltvoksene kvister. Disse trærne som ikke vet hvor de skal, som vokser litt i veien for andre trær, planter og vekster. De som kanskje ikke når helt opp til lyset og solstrålene, men som må nøye seg med de små lyse glippene som slipper gjennom når de store, flotte trærne vaier i vinden og finner det for godt å slippe ned litt lys mellom sine tette kroner av flott løvverk.

Fra toppen av en tett skog kan du sole deg i solstrålene og nyte en frisk luft og en fantastisk utsikt. Du får se alle disse store, flotte, grønne trekronene som strekker seg høyt mot himmelene og viser sin glans til verden. 
Men fra toppen kan du ikke se mangfoldet i livet ved røttene. Du får ikke se den veien de har gått for å komme seg til toppen. Du klarer ikke å se hvilke av disse nydelige trærne som med god velvillighet og samarbeid virkelig har fortjent en plass i høyden. Eller hvilke av disse fantastiske trekronene som har brukt plassen og energien til de mindre heldige, som har snodd seg på andres grunn og tatt lys og næring fra de andre for å fremme sin egen gevinst, og som til slutt har etterlatt flere stakkars små trær som har måttet gi tapt i kampen og tatt til takke med smulene, for at dette store treet skal få sine velformede og perfekte løvblad helt i toppen av trekronene opp mot solen.

Fra bunnen ser du jobben som gjøres og du får ta del i utførelsen, gledene og kampene. Du får mulighet til å påvirke og hjelpe til på veien oppover. Du får se hvor de kommer fra, hvilke muligheter de har, hvilke røtter de er født med og hva de gjør ut av det de har. Du får ta del i opplevelsen av det å bli til. Hva resultatet blir er ikke så lett for deg å se, for det er langt opp til toppen. 

Fra toppen får du se resultatet. Du får se hvem som klarte å komme seg opp, du får ta del i de suksessrikes rekker, du får smake på godene det gir å klare å komme seg til toppen.
Men du blir uvitende den reisen de har tatt for å komme dit. Og du går glipp av mangfoldet med liv. For på toppen har du bare de som klarte å komme seg dit. På bunnen har du alle. 


Gudene vet hvor det er best å plassere seg. På toppen der du ser resultater og har alle godene, men er uvitende veien opp? Eller på bunnen der du får mangfoldet og livet, gledene og sorgene, utfordringene og utførelsene, men der du ikke får sole deg i glansen av resultatet og hvor du blir kjent med skjebnene til alle dem som ikke strekker til.

Jeg aner ikke hva meningen med livet er. Det føles som en kamp om å være best.

Jeg er ikke best, og jeg har heller ikke lyst til å være best.
Jeg føler meg som en ting som kan brukes til andres nytte, og som bare sitter og venter. Jeg sitter nede ved røttene og observerer, men får ikke sole meg i glansen på toppen, for jeg rekker ikke opp.

Men solen og himmelen er nydelig å se på når du kikker opp mellom trekronene og lar drømmene dine få fritt liv og sveve omkring.