Om jeg bare kunne få trykke på "delete" i mitt eget hode.

Det verker i nakken. Musklene er anspente og harde, det kjennes ømt nedover skuldrene når jeg beveger meg. Det er vanskelig å finne en stilling der jeg kjenner at kroppen slapper av og hviler. Stivheten har et godt tak om øvre del av min rygg, og den strammer så hardt at jeg blir kvalm og får brekninger. Til tider ender jeg opp med hodepine og migrene.

I kroppen kjenner jeg et sug eller et tomrom. Det kjennes ut som om det mangler en stor bit i mellomgulvet, det er som om det er et stort hull der hvor alt blir sugd ut. Det er urolig. Og det er en stor tvinge som sitter om hullet og holder det fast og åpent. Det knyter hardt og stramt om det åpne hullet, det sørger for at tomrommet skal forbli tomt, hult og med gjennomtrekk. Det er ingenting som kan feste seg der og fylle tomrommet.

.

Følelsene mine er forvirret. Jeg vet ikke helt hva jeg føler eller hva jeg skal føle. Jeg føler meg sliten og utmattet, energiløs og tiltaksløs.
Jeg burde følt meg avslappet og glad. Det er mye og glede seg over. Jeg har det bra, menneskene i livet mitt har det bra, det er vår, det går mot lysere tider, det er varmere. Jeg burde være fornøyd.
Men jeg er trist. Trist og sliten og lei. Det er en altfor velkjent følelse jeg må kjempe mot dag etter dag. Mine omgivelser ser det ikke og de opplever det ikke. Jeg er alene i følelsen. Jeg vil ikke trekke noen andre ned i den tunge og utmattende følelsen. Dette er mine følelser i min kropp, det er mitt ansvar, og mitt ansvar alene.

Men det er ikke lett å jobbe mot en følelse. Det er ikke lett og tenke fornuftig når følelsene går i mot.

Hvorfor er det slik at når jeg i utgangspunktet har et positivt syn på både livet og fremtiden, og jeg evner å glede meg over de minste ting i livet, -likevel skal sitte igjen med en følelse av et stort tomrom og de verste tanker om meg selv?

En tåre presser på bak øyelokket. Jeg har lyst til å legge meg i sengen og gjemme meg under dynen. Jeg har lyst til å glemme livet og mitt ansvar i det. Jeg har lyst til å bare bli borte, om enn bare for en liten stund.

Men jeg vet jeg ikke kan. Jeg vet at jeg må komme meg opp, jeg må gjøre mine plikter, jeg må ta tak i livet og fortsette å jobbe mot de vonde følelsene og prøve å ha tro på at det vil bli godt.

Jeg skulle ønske jeg kunne slette vonde og vanskelige minner fra mine tidligere år. Jeg skulle ønske jeg kunne glemme de ting og opplevelser jeg har levd i, jeg skulle ønske jeg kunne gjøre som på en pc, gå inn i min hukommelse og slette de filene som lagrer alt det destruktive jeg har opplevd, og som blir spilt om igjen og om igjen på et stort indre kinolerret langt bak i hodet.
Hvis jeg hadde kunne slettet disse filene, sendt dem i søppelkurven og deretter tømt den, da ville jeg hatt plass til å fylle tomrommet med annet, mer positivt innhold.